Tillatelser, visum og logistikk

Det sies at halve Pacific Crest Trail er å komme seg til startstreken.

Før jeg kan ta ett eneste steg nordover fra Campo, må visum være godkjent, permisjon innvilget, tillatelser sikret, og viktigst av alt: støtten hjemme være på plass. Bak startdatoen 15. april ligger et år med søknader, planlegging og raushet fra menneskene rundt meg.

På hjemmebane

Når man har familie, hus og jobb, er det ikke bare å bestille en flybillett og forsvinne i månedsvis. Alt må være på plass. Og det starter (og slutter) med den man deler livet med.

Dette er en drøm jeg har hatt i over ti år. Sunniva har visst om den helt siden vi ble sammen. Likevel har jeg alltid tenkt at det var en sånn type drøm som bare er akkurat det; en drøm. Noe man snakker om, men ikke faktisk gjør når man har etablert seg.

Så, på en tilfeldig fjelltur, møtte jeg en fyr som hadde gått Pacific Crest Trail i 2024. Han hadde også samboer, hus, jobb. Plutselig gikk det opp for meg: Det er mulig. Det er krevende, men mulig.

Å ta det opp hjemme var ikke forbundet med frykt, for jeg vet hvem jeg lever med. Sunniva er den typen menneske som møter drømmer med forståelse, ikke motstand. Men jeg visste hva jeg ba om; at hun skulle holde fortet mens jeg gikk min lange tur. At hun skulle ta hele ansvaret for hunder og hus en periode, slik at jeg kan følge en ti år gammel drøm.

Jeg ble møtt med forståelse og støtte. Og ikke minst med oppriktig oppmuntring.

Sunniva ser hvor mye dette betyr for meg. Hun vet at dette ikke handler om å rømme fra noe, men om å realisere noe jeg har drømt om lenge. At hun ikke bare “tillater” det, men faktisk heier på meg, sier mer enn jeg klarer å sette ord på.

Det er kanskje den største gaven i hele dette prosjektet.

Jobben var også veldig behjelpelig med å gi meg permisjon (uten lønn såklart). Jeg får også komme tilbake tidligere dersom jeg av en eller annen grunn må bryte turen. Det er en fin trygghet for meg å vite at jeg kan komme tilbake til jobben min.

B2 Turistvisum

Vi i Norge kan reise inn i USA med ESTA, der en søker elektronisk og kan få lov til å være i landet i opptil 90 dager. Jeg klarer ikke å gå fra Mexico til Canada på 90 dager (noen klarer det faktisk!), så jeg må ha det som heter B2 turistvisum. Dette visumet gir meg tillatelse til å være i landet i opptil 6 måneder.

Prosessen for å få visum startet jeg for et år siden, da flere sier at det kan ta lang tid. Her måtte jeg fylle ut et skjema der jeg dokumenterte reiseplaner, tidligere reiser, personlig info, bakgrunn, sosiale medier og mye mer.

Etter å ha betalt et gebyr, fikk jeg sette opp en avtale om personlig intervju på ambassaden i Oslo. Jeg tok fly til Oslo i ens ærend å dra på dette intervjuet, med en perm under armen med papirer som dokumenterte hele livet mitt. Bankutskrifter, reiseplaner, CV, skjøte til huset.

De på ambassaden har lyst å godkjenne visum, men jobben deres er å avvise. Hensikten med intervjuet er at jeg må bevise at jeg ikke er en risiko for landet, og at jeg har et liv her hjemme som jeg vil tilbake til. Jeg har veldig lyst å komme hjem igjen, så dette var ikke noe problem for meg. Intervjuet gikk fint, og jeg fikk visum.

Første store utfordring gjennomført!

PCT Long Distance Permit

For å gå hele Pacific Crest Trail trenger man en langdistansetillatelse. Pacific Crest Trail Association (PCTA) deler ut én samlet permit som dekker hele ruta, men det er langt fra fritt fram.

Kun 50 personer får starte hver dag i perioden 1. mars til 31. mai. Det betyr 4 600 startplasser totalt. Resten må vente til neste år, eller gå på lokale tillatelser (en trenger 32 stk for hele turen!).

Tildelingen skjer gjennom et lotterilignende system. Først registrerer man seg. Deretter får man utdelt et tilfeldig tidspunkt for når man får slippe inn i bookingsystemet. Får du et tidlig tidspunkt, har du valgmuligheter. Får du et sent, er det i beste fall bare restene igjen.

I første runde fikk jeg et sent tidspunkt. De beste datoene var borte. Jeg sikret meg en start i slutten av mai, noe som ville betydd ekstrem varme i ørkenen (ikke gøy for en nordmann) og et tidspress hele veien nordover.

Så kom runde to i januar. Denne gangen var jeg heldig. Jeg fikk et tidlig startpunkt, logget inn, og kunne velge fritt. 15. april, midt i sesongen. Tidlig nok til å unngå den verste varmen i ørkenen, sent nok til å unngå å komme til Sierra-fjellkjeden før snøen har begynt å smelte.

Veien til startstreken

Siden jeg går fra sør til nord, så er startstreken ved Campo i California. Det er ca en time med bil øst for San Diego.

Jeg flyr til San Diego den 11. april, og har bestilt hotell i San Diego for 3 netter. Da får jeg litt tid til å sove av meg jetlag, kjøpe inn mat til de første dagene på tur, samt noe utstyr jeg ikke kan ha med på flyet. Jeg har også bestilt bussbillett til Campo den 14. april, og teltplass på campingplassen som er ikke så langt fra startpunktet.

Den 15. april setter jeg avgårde nordover, og ender forhåpentligvis opp på grensa til Canada i september.