Distanse: 24 km
Jeg sov nesten 10 timer i natt! Våkna og følte meg skikkelig uthvilt, klar til å starte dagen. Men jeg tok meg god tid uansett, har blitt en stor tilhenger av å ta livet med ro. Før skaden så hadde jeg alltid tidsklemma i bakhodet, for jeg måtte ha et gjennomsnitt på 3-4 mil per dag for å fullføre turen før snøen kommer i Washington. Nå har turen min uansett blitt kortet ned betraktelig, og kan nyte mer.
Som jeg tenkte i går, så kommer det alltid en opptur etter de tyngre dagene. Og i dag følte jeg meg virkelig pigg. Jeg gikk med et snitt på 5 km/t, noe som er ganske raskt i terreng med sekk. Ikke trengte jeg særlig med pauser heller, så kilometerne gikk unna som bare det. Selv med en sen statt rundt klokka 09:30, kom jeg frem til den planlagte teltplassen 24 km senere rundt klokka 15. Så da får jeg god tid til å nyte omgivelsene. Og for noen omgivelser!
Mot slutten av dagen gikk jeg over Cispus Pass, som jeg har hørt er der den virkelig storslåtte delen av Goat Rocks Wilderness starter. Og da jeg kom dit endret landskapet seg fort og dramatisk. Jeg har gårt mye i skog frem til nå, men her forsvant skogen og den ble erstattet med noen majestetiske fjellformasjoner. Det er nesten som om jeg er tilbake i Yosemite.
Da jeg slo opp teltet, kom det også et eldre par pg satte opp telt i nærheten. Hyggelige folk fra Seattle, som hadde mange gode tips om sidestier og hvor de beste utsiktene er de neste dagene. Det er så utrolig lett å slå av en prat når en er her ute i naturen, og jeg elsker det. Jeg lærer mye om hvordan det er å leve i USA, og hvordan folk egentlig har det i det politiske landskapet som det er så mye snakk om for tiden. Det jeg hører fyller meg med optimisme.
