Distanse: 25 km
Jeg startet dagen med enda en morgenseremoni sammen med Kozen, Jikai og de andre før Kozen tilbydde seg å lage frokost til oss. Det var tid for å si hadet til denne fantastiske plassen, for fjellet kaller jeg må dra. Kozen gav meg en åpen invitasjon til å komme tilbake, og han sa at han håper at jeg kommer innom igjen før jeg drar hjem til Norge.
På menyen i dag sto det høydemeter, brent skog og høy temperatur til lunsj. Det er lite skygge å finne i disse områdene der alle trærne er døde, så sola føles veldig innpåsliten. Når en kombinerer dette med mye stigning så har en oppskriften på en tung seksjon. Men det er en del av gamet, og det er en god mulighet til å trene på det mentale. Etter hvert gikk jeg inn i levende skog igjen, og naturen endret seg dramatisk i forhold til det jeg har sett tidligere i Washington. Lavastein, svart sand og trær dekket av gulgrønn mose dekket landskapet i solnedgangen, noe som skapte en magisk atmosfære.
Jeg møtte også et par som gikk tur, og vi spiste lunsj sammen. Hun er en sanger, og da jeg nevnte at jeg har hatt lyst til å lære å synge så hoppet hun rett inn i en kort sangtime med meg. Hun tok en liten test, og konkluderte med at utfordringen jeg må jobbe med er selvtillit. Jeg sliter med å treffe noter fordi jeg blir usikker, men at jeg har evnen til å lære. Interessant. Jeg pratet også med mannen hennes om turen og de forskjellige dyrene jeg har sett, inkludert bjørn. Så da trekker han stolt frem pistolen sin og sier at han er forberedt dersom han møter aggressive dyr. Dama hadde visst også en pistol i rumpetaska hun går med. Dette er for meg veldig spesielt, å ha med pistol på tur. De små pistolene der hadde nok ikke stoppet en bjørn, men jeg lar være å kommentere størrelsen på pistolene. Noen kan nok ta seg nær av sånt, spesielt menn.
Det var også en røykfull dag i dag, og røyken ble tykkere og tykkere utover kvelden. Til slutt kunne jeg ikke se nærmeste fjelltopp engang. Noen sier at røyken blir verre og verre jo lengre nord en går på grunn av alle skogbrannene der oppe, og hvis det skal være sånn så vet jeg ikke hvor langt det er vits å gå. Jeg har fremdeles smerter i føttene, men det holder seg heldigvis stabilt. Jeg kommer til å ta en avgjørelse i White Pass, som er neste sivilisasjon.
