Distanse: 0 km
Litt bakgrunn for dagens innlegg; Mange har spurt meg hvordan jeg kom over Pacific Crest Trail i utgangspunktet. Det hele startet for rundt 12 år siden med et bilde jeg kom over på nettet. Et før- og etterbilde av en som hadde gått fra Mexico til Canada. Da jeg så det, tenkte jeg «det går jo ikke an å GÅ så langt?!». Så jeg søkte litt rundt og fant ut at han hadde gått en sti som heter Pacific Crest Trail. Det var også noen få videoer på YouTube, og én av de var så bra at jeg så den flere ganger. As It Happens, heter den. Den handler om to venner som går turen sammen, men på ett punkt sliter de veldig med motivasjonen og relasjonen seg imellom, og akkurat da fant de et buddhist-tempel like ved Trout Lake som de dro til. Her fikk de et godt avbrekk og hjelp til å komme over kneika. Helt siden jeg så det, hadde jeg lyst å besøke dette tempelet hvis jeg noen gang kom til å gå turen.
Så, nå fikk jeg endelig sjansen. Tempelet ligger rundt en mil fra Trout Lake, og en lokal kar tilbydde seg å kjøre meg dit. Så jeg sa hadet til mine nye venner og dro til Trout Lake Abbey, der tempelet ligger. Med én gang jeg ankommer blir jeg møtt av en munk, den samme munken jeg hadde sett i dokumentaren 12 år tidligere. Det første han sa var «Isn’t this a beautiful day to be alive? Welcome!». Jeg fortalte historien jeg startet dette innlegget med, han gliste og sa at han gjerne vil ha meg som gjest og at han ville lage lunsj til meg. Han hadde ingen ledige rom da det var en yogasamling på området denne helga, men jeg var velkommen til å slå opp teltet mitt i hagen hans.
Jeg tilbrakte hele dagen og kvelden sammen denne 77 år gamle munken, Kozen, og en buddhistisk prestekandidat han hadde på besøk fra et annet tempel, Jikai. Jeg ble invitert til å bli med på morgenseremoni påfølgende dag, og jeg takket selvfølgelig ja. Så, klokka 6 om morgenen ble jeg med på seremonien der alle først fortalte om noe de er glade for, så skulle vi svare på «dagens spørsmål», deretter sendte vi gode tanker og intensjoner til hvem enn vi ville. Det hele ble avrundet med en halvtimes meditasjon. Å meditere i en halvtime er ikke lett, fant jeg ut.
Jeg følte meg ikke klar til å dra tilbake til stien helt enda, så jeg bestemte meg for å bli en dag til. Kozen inviterte meg på enda en lunsj, og jeg må si han lager virkelig god mat. Igjen tilbrakte vi nesten hele dagen sammen. Vi vandret rundt på den gigantiske tomta med hunden hans Venn på slep, og besøkte de utallige buddhaene på området mens vi snakket om livet. Han lærte meg hvordan jeg kan meditere mens jeg går på tur, og hvordan jeg kan se og sette pris på de små tingene rundt meg. Han er en vittig kar som spøker mye og ler hele tiden, og han sier at hunden er hans læremester i å være tilstede her og nå. Jikai kaller han en Zen Master, men Kozen selv liker ikke titler og referer til seg selv som en tullete gammel mann. Jeg ble med på kveldsseremoni med mer meditering før jeg tok kvelden. Han gav meg bønnearmbåndet sitt og sa at hvis jeg har det vanskelig kan jeg bruke det for å minne meg på det han har lært meg. For en utrolig mann, og for en vidunderlig plass. Jeg er virkelig glad for at jeg tok turen hit.
