Jeg er tilbake i USA!
Etter fire uker med restitusjon hjemme, spesialtilpassede såler og nye sko, ble føttene mine mye bedre. Jeg bestemte meg derfor for å dra tilbake og prøve å gå videre. Timingen kunne ikke vært bedre, da PCT Trail Days var rett rundt hjørnet. Trail Days er en festival for de som går PCT, og de fleste prøver å komme seg til Cascade Locks for å delta. Folk haiker, leier biler og tar buss fra der de er på stien, deltar på festivalen, og så drar de tilbake til der de var og går videre. Det betyr også at gjengen jeg gikk med kom til å være der.
Flyturen gikk til Portland i Oregon, der jeg tok inn på hotell i to netter og handlet inn 25 dager med mat som jeg fordelte i bokser som jeg sendte nordover i posten. Herfra er det begrenset med plasser der en kan handle det en trenger, så da er det enkleste å hente forsyningene på lokale postkontor.
Jeg holdt returen min hemmelig for å overraske turvennene mine. Den eneste jeg fortalte det til var DJ, sånn at vi kunne koordinere en god måte å overraske gjengen på. DJ samlet alle for et gruppebilde utenfor festivalområdet. Jeg, i forkledning (barberte skjegget til fordel for en ganske brukbar bart), ventet i nærheten. DJ kom så bort til meg og latet som om jeg var en tilfeldig kar som skulle ta gruppebildet. Avsløringen skjedde til sjokk og jubel, og mange gode klemmer. Folk kunne ikke tro at jeg var tilbake. Et helt utrolig øyeblikk, og vi felte mange gledestårer sammen.
PCT Trail Days en festival på grensa mellom Oregon og Washington, der både store og små merkevarer innen langdistansetur har stands. Det er også mange aktiviteter på dagen og konserter på kvelden. Her kan en kjøpe utstyr til kraftig nedsatte priser, samt vinne masse gratis utstyr. Jeg vant et nytt vannfilter og en ny turskjorte, mens noen var mer aktive i konkurransene og vant telt, hodetelefoner, klær og mye mer. Var også kult å snakke med folkene bak utstyret jeg bruker, som består av flere mindre nisje-merker. Fredagskvelden gikk til konsert og en god del øl i godt lag, mens lørdagskvelden bød på karaoke og en tidlig kveld for min del. Hadde fremdeles litt jetlag, så da ble det sånn.
Men jeg er ikke her bare for fest og moro, jeg skal jo også tilbake på stien og fortsette turen nordover mot Canada. Resten av gjengen har kommet seg til ca midt i Oregon, rundt 120 mil fra der jeg brøt av turen. Dersom jeg hadde dratt sørover til der jeg slapp har jeg ingen sjans til å komme meg til Canada før snøen kommer til høsten, så jeg bestemte meg for å gå herfra, Cascade Locks. Det betyr at jeg hopper over en stor del av stien, men det er helt greit for meg. Washington er en av de fineste seksjonene av turen, og jeg har gledet meg veldig til den.
Akkurat nå er det tre deler av stien som er stengt på grunn av skogbrann, så vi får se hvor mye av Washington jeg får til å gå. Det er alternative stier en kan gå for å komme seg rundt de avstengte områdene, men det må jeg finne ut når jeg er nærmere da mye kan forandre seg i løpet av ukene fremover. Jeg kommer til å ta det rolig, og forhåpentligvis kan de andre klare å ta meg igjen etter hvert. Jeg gleder meg uansett til å ta beina fatt igjen og fortsette eventyret mitt.
