Etter å ha vært en dag ekstra i Moab på grunn av en kraftig forkjølelse, kjørte jeg videre til Escalante og Petrified Forest National Park. Her gikk jeg en tur på kvelden for å se på de forsteinede trærne, noe jeg syntes var mye mer interessant enn det jeg så for meg.
Denne «skogen» er rundt 150 millioner år gammel, fra sen jura. I dag er området et ørkenlandskap, men den gangen var landkskapet langt våtere, med skoger, elver og flomsletter. De forsteinede trærne vi finner her i dag ble revet opp i flom og begravd i sedimenter før de begynte å råtne. Over tid trengte mineralrikt vann inn i trærne, som sakte men sikkert erstattet det organsike materialet samtidig som strukturen i treet ble bevart. Resultatet av denne prosessen ligger strødd utover området i nasjonalparken. En kan se mange forskjellige farger i disse fossilene som kommer fra ulike mineraler, for eksempel: jernoksider gir røde, oransje og gule farger, mens mangan kan gi mørkere lilla, blå og svarte farger. Det sies også at det bringer uflaks å plukke med seg forsteinet tre fra parken, i tillegg til at det er strengt ulovlig. Kanskje det er en sammenheng der.
På kvelden kjørte jeg en tur til et av de mørkeste stedene i verden en kan kjøre til for å se på nattehimmelen. Jeg ble liggende på bakken i to timer og så på stjernene. Når det er så mørkt så kan en se så ufattelig mange stjerner, samt at malkeveien blir veldig tydelig. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mange stjerner det er på himmelen, vi ser kun en brøkdel av de hjemme. På slutten av seansen tok jeg noen bilder med lang eksponering med telefonen, og ble ganske imponert over telefonkameraet.
Dagen etterpå fikk jeg oppleve mer regn i ørkenen, så store deler av dagen ble tilbragt i bilen. Jeg kjørte først til en nydelig dal med høye vegger på hver side, med mange plasser en kan stoppe og blant annet utforske trange kløfter. Jeg unngikk de lengste kløftene på grunn av regnet. Når det regner her i ørkenen kan det plutselig oppstå styrtflom, som nettopp tok livet av noen turgåere i Grand Canyon. Så denne dagen var jeg veldig på vakt når det gjaldt regn og vannstanden i dalen.
Ut over dagen ble været bedre, og jeg gikk en 10 km lang tur innover en dal som til slutt ledet til en 38 meter høy foss. Her var jeg nesten helt alene, bortsett fra et annet par som var der og fisket. Vi hjalp hverandre med å ta bilder, før jeg til slutt vandret tilbake til bilen.
Turen gikk så videre til Bryce Canyon. Siden jeg kjørte tidlig og hadde noen timer ekstra, bestemte jeg meg for å kjøre til Zion National Park først for å være der noen timer. En omvei på tre timer. Da jeg kom frem til Zion og skulle kjøpe inngangsbillett, ble jeg gjort oppmerksom på at utlendinger må betale $100 i ekstra gebyr for å komme inn! Dette er visst noe nytt fra nåværende regjering, så da snudde jeg. Det er ikke et initiativ jeg har lyst til å støtte. Så det ble en bomtur på tre timer, men det får bare være.
Bryce ble den siste nasjonalparken jeg besøkte i Utah, og fy flate for en avslutning! Denne nasjonalparken er noe helt for seg selv. Jeg gikk totalt 20 km på stiene blandt alle disse formasjonene som kalles «hoodoos». De blir formet gjennom lang tid av erosjon og frostsprengning. Denne dalen har ikke bare én og annen hoodoo her og der, men dalen er rett og slett proppfull av de. Og det er bygget stier der en kan spasere rundt, mellom og under disse formasjonene. Anbefales på det sterkeste!
