Distanse: 100 km
Etter jeg dro på «ferie» til Utah tok jeg turen tilbake til Seattle. Planen var å samle hele gjengen til fest hos Birdman, der vi skulle feire tiden vi har hatt sammen siden i vår. Mens jeg var i Utah hadde de endelig tatt meg igjen, og jeg klarte å komme meg til Snoqualmie Pass for å ta imot de idét de kom ned fra fjellet. Og de kom med nyheter: festen er avlyst på grunn av at den siste strekningen opp til grensa er åpnet igjen! Så da endret planen seg fra fest til en siste vandring opp til Canada. Stien mellom Snoqualmie Pass og Harts Pass var fremdeles stengt, så vi måtte hoppe over den delen.
Birdman måtte i et bryllup før vi kunne gå den siste biten, så gruppa ble enige om å ta to dager fri. Jeg og DJ fikk bo hos Birdman i Redmond, der vi endelig fikk tid til å henge sammen igjen. Jeg har jo ikke møtt Birdman siden jeg dro hjem, og det er han jeg har gått sammen med lengst. Veldig koselig gjenforening. Jeg tok også kontakt med Cowboy, som i likhet med meg har slitt med tretthetsbrudd i foten, og sa at vi planla å gå til Canada. Han heiv seg rundt og tok et fly fra LA til Seattle på dagen.
Startpunktet var Harts Pass. Siste mulige adgang til PCT før Canada. Vi sto opp grytidlig og kjørte 4,5 timer fra Redmond til Harts Pass. Jeg kjørte mesteparten av veien da Birdman var sliten etter bryllupet dagen før. Men Birdman fikk kjøre det siste stykket opp en ekstremt dårlig grusvei, jeg har ikke lyst å være den som ødelegger bilen hans. Veien var så dårlig at det var på grensa til at en trenger en skikkelig offroad-bil, men det gikk heldigvis fint. Så vi parkerte bilen, tok på oss regntøy og tok beina fatt en siste gang. 100 km over tre dager.
Høsten har virkelig kommet i Washington. Vi gikk i tåke og regn, og fargespillet i naturen her oppe var ulikt noe annet jeg har sett tidligere. Det var vanskelig å fange fargene med mobilkameraet, men her var det en nydelig blanding av sterke nyanser av grønt, gult og rødt. Tåka skapte en trollsk atmosfære, og det var vanskelig å la være å smile til tross for regnet. Det føltes også helt utrolig å gå sammen med disse fantastiske folkene igjen. Kjernegruppa som jeg har gått med kalles for «NATO», mens den større gruppa kalles «The Bubble» som består av flere andre mindre grupper. Det blir fort komplekst. Poenget er at ut over dagen møtte vi de andre gruppene vi kjenner, og The Bubble ble komplett igjen.
På dag to gikk vi den aller siste biten. En lang nedoverbakke ledet mot monumentet jeg har drømt om lenge. Monumentet som markerer slutten på Pacific Crest Trail. For to måneder siden trodde jeg at drømmen kom til å forbli akkurat dét; en drøm. Men plutselig sto jeg der, med hånda plantet på det nydelige treverket. Jeg hadde nådd målet mitt. Sinnsykt.
Vi ble der i nesten tre timer. Vi feiret med champagne og vin. Vi lo, vi gråt, og utvekslet mange klemmer. Vi tok bilder og skrev navnet vårt i den siste loggboken på stien. Det er vanskelig å beskrive denne dagen skikkelig, men jeg kan si at det var en perfekt avslutning på dette eventyret.
Turen var ikke helt ferdig, for vi måtte jo gå 50 km tilbake til bilen. Jeg kunne skrevet litt om det også, men hva skal en si? Følelsen jeg gikk med var at jeg endelig følte meg klar for å dra hjem. Jeg har slått meg til ro med at turen ikke ble helt som jeg håpet med tanke på skadene og de ekstra utfordringene jeg fikk servert. Jeg er utrolig stolt over det jeg har oppnådd, og jeg er veldig glad for at dro tilbake til statene for å avslutte turen.
Takk til dere som har støttet meg hele veien, og takk til alle som har følgt med på denne galskapen!
