Distanse: 14 km
Jeg våknet til regn. Ben gikk forbi teltet mitt og sa at han begynner å gå, og at jeg sikkert kom til å ta han igjen på vei ned til White Pass. Da var det bare å pakke sekken fort som fy i styrtregnet. Med poncho på og sekken på ryggen satte jeg avgårde, og møtte fort på en annen gjeng med PCT-vandrere. Noen av de har jeg møtt før. Noen av de hadde også bestemt seg for å avslutte turen ved White Pass, mens noen ville prøve å komme seg gjennom røyken med masker. Det synes jeg ikke høres gøy ut i det hele tatt. Vi måtte over enda et fjell før vi gikk ned til White Pass, og tror du neimen ikke det begynte å snø! Vanligvis kommer ikke snøen i Washington før Oktober, men nå fikk vi visst en tidlig forsmak på vinteren. Makan til opplegg! Skogbrann og snø? Hadde jeg aldri trodd.
Vi gikk fort for å komme oss ned fra fjellet, da vøret ble verre og verre. Jeg tok igjen Ben helt på slutten, og da var vi alle gjennomvåte. Viser seg at poncho ikke funker veldig godt når det er mye vind. Vi hoppet inn i bilen så fort at jeg helt glemte å ta et «seiersbilde» på slutten av turen min. Jeg blir i statene en stund til, så det kan hende jeg tar et bilde senere og later som om det er fra i dag.
Så da startet det jeg trodde kom til å bli en utfordring; å komme seg herfra og helt til Seattle. Seattle var en for lang omvei for Ben, men Packwood var på veien for han. Idét vi kjørte ut fra White Pass, sto det en gjeng i veikanten og haiket. Vi plukket de opp, og pakket bilen full av folk og utstyr. Det viste seg at det var en familie som bor i Seattle og de skulle bli hentet i Packwood. Faren, Alden, sa at jeg var velkommen til å sitte på, og at jeg kan bo hos de til jeg legger en plan for hva jeg skal gjøre videre. Score!
Jeg ble med til Seattle, og fikk bo på gjesterommet med eget bad med dusj. Luksus!
Så med det er tiden min på Pacific Crest Trail over. Igjen. Det ble ikke helt som jeg hadde sett for meg, men det er det aldri. Selv om jeg ikke skal gå mer av PCT nå, betyr ikke det at turen min er over. Jeg har booket hjemreise, men det er ikke før om tre uker. Og resten av gjengen er fremdeles på stien, rundt 10 dager bak meg, og vi skal ha en avslutningsfest i Seattle hos Birdman. Det betyr at jeg har litt tid å slå ihjel.
Jeg drar til Utah! Flere blogginnlegg kommer.
