Distanse: 23 km
Jeg skal være helt ærlig; i dag hadde jeg ikke lyst til å gå. Noen dager er bare sånn, og det trenger ikke å være en grunn til det. Å gå hele dagen kan være kjedelig, tungt og av og til frustrerende. Selv om dagens etappe var fin og relativt lett, så slet jeg med å motivere meg selv. Kanskje jeg sov dårlig, selv om jeg følte meg uthvilt da jeg sto opp. Jeg hadde en fin start på dagen, og tok meg veldig god tid. Spiste frokost mens jeg så på utsikten, prøvde å meditere litt slik jeg lærte av Kozen, og bare nøt å være der jeg var. Det var da jeg startet å gå i 10-tiden at motivasjonen begynte å glippe taket.
På grunn av lite motivasjon, tok jeg mange pauser i dag. To pauser ble på over en time hver, og de hjalp betraktelig. Jeg fikk i meg næring, og de neste kilometerne etter pausene gikk mye bedre. Møtte på ei dame fra Nederland som går PCT én seksjon om gangen, og som hadde planlagt å gå gjennom hele Washington i år før skogbrannene stengte mesteparten av stien her oppe. Jeg lurte på hvorfor hun bare går én seksjon av gangen, og da sa hun at hun ikke har lyst å være borte fra mannen i et halvt år. Da er det bedre å ta det seksjonvis. Fullt forståelig.
Jeg har tenkt mye i dag. Tanker om de hjemme, tanker om ting jeg vil gjøre og hva jeg har gjort. Jeg er veldig glad for at jeg er her og oppfyller drømmen min, selv om noen dager er tyngre enn andre. Jeg vet at det snur fort, og plutselig er motivasjonen på topp og alt er en fryd igjen. Nå skal jeg legge meg i posen og se siste episode av Succession på HBO, spise godteri og bare ta det helt med ro.
