Dag 94 – Hit, men ikke lenger

1126 miles, eller 1812 km. Det var så langt jeg kom. Etter en konsultasjon med fysioterapeut, var diagnosen ganske klar. Enten har jeg fått, eller er nære ved å få, tretthetsbrudd i storetærne. Venstre fot er den verste, men begge er smertefulle. Fysioterapeuten foreslo å prøve en spesialsåle for å avlaste beinet som er problematisk, gitt at det blir en forbedring etter noen hviledager. Jeg har nå hatt over en uke med hvile uten særlig forbedring, og kjenner at det føles veldig tafatt å sitte på et hotellrom i håp om at ting skal bli bedre.

Så da ble valget klart for meg. Enten kan jeg prøve spesialsåle, pushe gjennom smertene og håpe at foten holder i 2500 km til, eller så kan jeg gi meg mens leken er god. Hovedmålet mitt med turen var aldri å nå Canada, ikke egentlig. Da kunne jeg like gjerne tatt fly dit. Målet var å gjøre noe som få andre gjør. Hoppe ut i det ukjente for å se hva som skjer. Leve enkelt. Utfordre meg selv. Få tid til å tenke. Og jeg har oppnådd det jeg ville, og enda mer.

Det føles derfor ikke som et nederlag. Tvert imot reiser jeg hjem rikere på opplevelser, erfaringer og minner enn jeg kunne forestilt meg før jeg dro.

Jeg kommer til å skrive flere innlegg her på bloggen med noen refleksjoner rundt turen, men først må jeg komme meg hjem, og få landet litt.

Stor takk til alle som har fulgt med på reisen!